FISKEHISTORIER

Historien om Todo og Regnbuelaksen

Skriven av Bjørn "Todo" från Stokmarknes - Norge




Jeg er en fiskegal liten Hobbit, som elsker alt som har med fisk og/eller fiske å gjøre. Som alle andre Hobbitter elsker jeg å spise, ikke så mye om gangen, men jevnt og trutt. Jeg starter gjerne dagen med 2-3 frokoster. Spiser fem skiver nybakt Hobbit-brød med selvrøkt makrel og drikker to glass melk, til forfrokost. Deretter stapper jeg pipa, og slapper av med å blåse røykskyer formet som fisker. Lærte å blåse torskeskyer av min oldefar(Mungo Danderfluff of Willowbottom), men jeg har utviklet en egen teknik til å blåse flyndreskyer. De blir lissom litt mer flate, men er samtidig litt mer vanskelig å få til. Tenk bare på den ekstra lille buen som sandflyndra har på bukfinna. Så liker jeg å drikke en stor kopp te til lakserullene i frokost nummer to.

Man tager, som min mor (Petunia Brandybuck of Buckland) alltid sa, ca.en halv kilo Filladelfiaost naturell. En annanas som man moser til "grøt", og rører inn i Filladelfiaosten til alt er skikkelig blandet. Så tager man en side røykalaks og skjærer i tynne fine skiver. Smør lakseskivene med et tynt lag av ost/annanasblandingen. Rull så lakseskivene sammen, så de ser ut som små rullekaker :-) Legg lakserullene i fryseren et par timer. Når du nå tar dem ut, legg dem på an talerken og skjær dem opp i små stykker. Serveres sammen med flatbrød og en god kopp fruktte. Smaker himmelsk og anbefales på det varmeste.

Så går jeg ut i hulegangen, hvor fiskeutstyret mitt ligger. Tar meg god tid med å "gå over" hver liten detalj. Vil jo være sikker på at jeg får fisk til middagsmat.
Når jeg er sikker på at alt er i orden, har jeg som regel blitt litt sulten. Det tar jo på en liten hobbit-kropp å jobbe så mye da. Og en liten frokostdessert går ingen Hobbit med vettet i behold glipp av. Da nyter jeg en stor bolle med havets frukter og et glass Longo Bolger of Newbury, som er et lokalt eplebrygg, ikke for sterkt men passe nok til at man blir i godt humør, og modig nok til å gå ut av hulen og ned til elva. På veien stikker jeg innom min gamle far (Todo Hardbottle den eldre), for å levere Hobbit-blekka. Han sitter som regel å nester garn. Hans jobb i Hobbit-hulene er å dra garna før fugla står opp om morran. Han lager fortsatt verdens beste Hobbit-sild, og jeg får alltid med ei krukke nylagd sild, og ei flaske rabarbravin til lunch. Og imens jeg går til elva, synger jeg på en fiskesang.

Hei hå, hei hå,
til elva vil jeg gå.
Der er det mange,
flyndre, torsk og lange,
noen store, noen små.

Hei hå, hei hå,
nå er det mat å få.
En deilig fisk,
som tar en risk,
og biter villig på.

Også setter jeg meg ned ved elvebredden, agner kroken, og hiver ut. Men nå kjenner jeg at sulten melder seg. På tide med litt å bite i. Litt flatklemt Hobbit-brød stekt på bål, hva vi kaller Ponto Tighfield of Tookbank. Og litt av Hobbit-silda til far min. Skyllet ned med rabarbravin, gjør bare godt. På tide med en formiddagslur, så jeg binder fiskesena runt høyre stortå, og legger henda bak nakken. Kjenner hvor sliten jeg har blitt av all denna gåinga, og lar søvnen føre meg ut på de store dybder hvor alle fiskene bor. Og denne gangen jeg nå vil fortelle om, handler om en drøm jeg hadde imens jeg lå og ventet på napp. Det eneste jeg er litt i tvil om er om dette var en drøm, eller om det virkelig hendte. For jeg ble plutselig vekket opp av den vakreste skapning jeg har sett i mitt liv. Hun var høy og slank, hadde rosen rødt hår, øyne så grønne og dype at jeg var sikker på at hun så rett igjennom meg. Hun var så blendene vakker at jeg mistet både munn og mele. Og hennes Stemme var så søt og fløyels myk når hun sa;

-Todo, Todo Hardbottle du må våkne. Vi trenger din hjelp.

Jeg satte meg opp og så på henne,

-hvem er du? Og hva vil du meg?

Hjertet mitt slo som en gal. Jeg var redd, ville gjømme meg, men samtidig så stiv av skrekk at jeg ikke kunne lee en finger.

-Jeg heter Idril Mithrandír, og jeg er av Havalvefolket. Det har latt meg komme for øret at du er den eneste som kan hjelpe oss. Det har seg nemlig slik at noen har prøvd seg på drivgarnfiske øverst i Amarië Melwasúl.

-Amarië Melwasúl?
Er ikke det hva vi kaller her i Hobbit-land for Dora Chubb?("havets vugge") Spurte jeg, da jeg endelig fikk talegaven tilbake.

-Jo, sa hun og felte en tåre.

-Det lever bare en fisk der oppe, og det er Goldie Boffin of Whitfurrows.(Regnbuelaksen) Hun er mor til alle typer fettfinnefisk - laks,ørret osv. Men den useriøse fiskeren mistet garnet sitt. Og nå blokkerer det for utløpet. Noe som igjen stopper alle barna til Regnbuelaksen å bringe inn alle verdens fiskenyheter til henne. Noe som hun er totalt avhengig av for å overleve. Og dør Hennes Høyhet Regnbuelaksen, så tar det ikke mange uker før det er slutt på all fettfinnefisk i verden.

Nå ble jeg skremt, skikkelig skremt. Og siden en Hobbit ikke kan tenke klart på fastende mage, var min første innskytelse at vi måtte ha noe å spise.
Så jeg løp rundt i krattet ved elva, og fant endel tørrgrener til et lite bål.
Satte vannkjelen over bålet og puttet i noen urteblader jeg hadde i lummen fra i går. Forsynte meg to ganger med Ponto Tighfield of Tookbank, og hele tre ganger med urtedrikken, før jeg var i stand til å tenke klart.

-Vi må få vekk garnet på en måte, sa jeg, ellers blir det en katastrofe for fiskebestanden.

-Ja, og bare tenk på alle oss Hobbit-fiskere, som ikke kan få utføre sporten sin da, sa jeg og følte at hjerte sank helt ned i alle stortærne på venstre ben.

Det gjorde vondt å tenke på at jeg ikke kunne gå på fisketur mer, aldrig mer.
Snufs, jeg kjente tårene presset på, og da bestemte jeg meg.

-JEG SKAL HJELPE DEG!

Skrek jeg ut, nesten før jeg viste om det selv.

-Men først må vi spise middag, sa jeg.

Siden jeg hadde sagt at jeg skulle hjelpe Regnbuelaksen, var jeg fast bestemt på å gjøre mitt beste. Det var bare det at jeg hadde sagt at VI må spise middag, som plaget meg. Det betydde nemlig at jeg hadde invitert Alvefolkets Idril Mithrandír hjem på middag. Noe som igjen betød at vi måtte dele på MIN middag. Middagen besto av gårsdagens fangst, en Ørret på fattigslige 7,3 mcbp(Melilot Chubb-Baggins of Pincup) som tilsvarer ca 7,0 kg i de høyreiste menns verden. Jeg gråt innvendig da jeg så hvor mye hun langet innpå, og jeg forbannet meg på at jeg aldrig noen gang i hele mitt liv skulle invitere et av Alvefolket hjem mer. Makan til fråtsing av min mat hadde jeg alldrig sett før.

Ikke siden den gang min bror -Mungo Hardbottle feiret den oppadgående sol sammen med far og meg, har jeg sett noen som kan spise så mye på en gang. Når hun hadde spist opp alt sammen, spurte hun

-Du har vel ikke noe av den berømte Hobbit-tobakken vel, det skulle ha smakt godt med ei snadde nå.

Jeg stappet vennskaps-pipa jeg fikk etter oldefar, og gav henne den til låns. Det er de flotteste røykskyer jeg noen gang har sett. Hun blåste bilder av fjell og daler, med vill skog og farlige stryk. Jeg så brede elver med flotte bakevjer hvor elven smalnet inn, perfekte kulper i små viker hvor vannet nesten sto stille, før det kastet seg ut for et nytt fossefall. Jeg så laks, ørret å røye som spratt oppover elva til hvert sitt vassdrag, og sine barndoms hjem. Det var så blendene vakkert, at jeg glemte helt å nyte min egen pipe. Men så plutselig la jeg merke til at felles ved alle disse kunstverk av små røykskyer, var at det gikk en sti langs med elven. Oppover og oppover bar det, helt til fjellenes tak. Og der kunne jeg skimte et stort vann som lå badet i morratåka. Det var en svak krusning på vannet, og jeg kunne skimte et vak, et stort vak. Og midt i vaket så jeg en stor rygg farget i alle regnbuens farver.

Jeg hadde fått et glimt av Hennes Høyhet Regnbuelaksen. Jeg lukket øynene, og så alle "bildene" om igjen for mitt indre øye. Satt slik en lang stund, før jeg førte min egen pipe til leppene for å nyte et drag. KALD, pipa mi var kald? Hvorfor det'a? Tenkte jeg og åpnet øynene. Da så jeg at jeg fortsatt lå ved elvebredden, og at det var fiskestanga mi jeg hadde ført til munnen. Ikke rart den var kald, tenkte jeg for meg selv og måtte innrømme at det hadde vært en merkelig drøm. Sulten, en blir sulten av å drømme slike drømmer. I hvertfall blir jeg det. Så jeg bestemte meg for å gå hjem, det var på tide med middag nummer en. Akkurat når jeg hadde løsnet fiskesena fra høyre stortå, og skulle til å sveive inn, nappet det.

Og hva for et napp. Hadde det ikke vert for at jeg hadde løsnet sena fra tåa, så hadde jeg hatt bare tre tær igjen. (Hobbitter har som kjent bare fire tær på hver fot) Sena raset ut av snella, alt jeg hørte var et stort plask og hylet i fra bremsen. Akk du milde Hobbit, tenkte jeg. Det er kun 0,20 sene så her må jeg bruke huet. Jeg kjørte fisken litt oppover elva, sakte og forsiktig. Plutselig et nytt røsk, fisken raste ut igjen. Også blei sena slakk. Jeg sveivet inn det raskeste jeg kunne. Kjente blodet fosset igjennom årene. Adrenalinet var sluppet løs for alvor, og jeg sa noen ord som ikke egner seg for små Hobbit-ører.

Hadde jeg mistet den, eller? Var sena slitt rett av? Eller hva skjedde?

Jeg hadde sveivet inn nesten all sena, da jeg så henne. Hun var helt inne ved land. Det var akkurat som om hun lo av meg, før hun raste ut igjen. Men synet av henne hadde gjort meg kald, jeg var helt rolig nå. Iskaldt og beregnende, samtidig som hele kroppen dirra av forventning og adrenalinsjokk. En følelse som bare en Hobbit-fisker kan få. Langsomt begynte jeg å få følelsen av at her var det jeg som kom til å gå seirende ut av kampen. Det ble endel fram og tilbake, men til slutt så var hun min. Nydelig, hun var bare ekstremt nydelig. Hun hadde hodeformen og kroppen til en laks, men det var noe som ikke stemte. Fargene, de var flotte, tverrstripet var hun. Tverrstripet i alle regnbuens farger, kraftige klare farger. Og en vekt på bortimot 13,0 mcbp. Jeg holdt henne i armene som en beby, stolt men likevel med en merkelig trist følelse. Tok å løsnet kroken forsiktig. Jeg var sikker på at jeg så en tåre i øyekroken hennes før jeg satte henne ut igjen. Så med ett husket jeg drømmen min. Hadde det vært et av barna til regnbuelaksen jeg hadde fått på kroken tru?

-Tull, Regnbuelaks finnes ikke i virkeligheten, tenkte jeg.

Det hele hadde bare vært en realistisk drøm. Jeg gikk hjemover. Prøvde å tenke på hva jeg skulle lage til middag, men sulten var borte. Jeg kunne ikke få drømmen ut av hode. Tenkte bare mer og mer på Regnbuelaksen. Tenk om den eksisterte, ja tenk om jeg var sanndrømt. Tenk om at....... tenk om...ja, bare tenk om en slik fisk eksisterte. Slik gikk jeg i egne tanker, helt til jeg var hjemme. Slang fra meg fiskestanga i hulegangen, og tuslet inn på kjøkkenet. Kom plutselig på at jeg var sulten. Men hva inn i den grønneste Hobbit-skogen (meget sterkt Hobbit-uttrykk), hadde skjedd her? Maten min var borte, eller borte, og borte fru Hobbit, det lå noen små rester igjen sammen med skinn og bein. Noen hadde spist opp den store fine ørreten jeg fikk i går. Og hadde jeg ikke vært sulten før, så var jeg det i hvertfall nå.

Fikk et anfall av panikk, og løp hjem til mor(Petunia Brandybuck of Buckland) og far(Todo Hardbottle den eldre). Hun hadde akkurat tatt en helstekt villgris(Todo Grubb of Little Delving) ut av ovnen, så jeg kom i tide for litt å bite i. Mens vi spiste fortalte jeg dem om den merkelige drømmen min. Mor bare lo det hele vekk, og sa det ikke var første gangen hun hørte drømmefantasier om regnbuelaksen. Det er bare noe tull noen har fortalt deg, sa hun og kastet et merkelig blikk på far.

Men far sa ingen ting, han bare så på meg med et drømmende blikk i øynene.
Etter at vi hadde spist, gikk far og jeg ut for å nyte en pipe god tobakk. Vi satt på benken rett utenfor huledøra, og blåste røykskyer, fiskeskyer. Da med ett snudde han seg mot meg og sa,

- Todo, gutten min, jeg har også sett Regnbuelaksen en gang.

Jeg så på han med store øyne og stilte det mest selvfølgelige spørsmålet noen kunne ha funnet på.

-Hvorfor har du ikke fortalt meg om henne før ? spurte jeg.

Han så på meg med tårer i øynene og sa,

-Når en Hobbit gir et løfte så holder han det til sin siste levedag. Men siden du nå har sett henne selv , kan jeg fortelle deg min historie. Det var den gang jeg var ung som du. Hadde akkurat fått meg egen hule, og truffet din mor på Hobbit-dans i nabo bygda. Du vet jo hvor mye Hobbit-gutta i nabogrenda liker at vi herifra kommer å kaprer Hobbit-jentene deres. Det er ingen trygg plass for oss da, nei. Så jeg var tvunget til å gå lange omveier for å treffe den jenta som trollbandt meg. Din mor var, og er noe av det vakreste som eksisterer i denne verden. Det finnes bare ei som er vakrere, og det er ei i fra det gamle Alvefolket. Hennes navn kjenner du jo, hun som het Idril Mithrandír. Men hun må være gammel nå, ikke så ung som du fortalte oss i ste. Hun førte din mor og meg trygt igjennom skogen fra nabogrenda, til fjellenes tak, der viste hun oss en gammel sti som ingen bruker lenger. Hun fortalte oss hvordan vi kunne finne veien tilbake hit. Det eneste hun ville ha som takk for hjelpen, var et løfte om gjengjeld når den tid kom. Nå trenger hun hjelp, men jeg er for gammel. Så du må gjøre gjengjeldelsen for meg, min sønn. Jeg blir med til der den gamle stien begynner, men fra der av må du gå alene. Men jeg vil følge hvert skritt du tar i mine tanker.

Stillhet, ingen av oss sa noe på en lang stund. Men så kom mor ut i fra hula, og hun sa imens tårene trillet nedover kinnet,

- Jeg skal lage en niste som holder i fem dager. Du bør være tilbake innen den tid. Men nå er det leggetid, kom igjen opp i loppekassa. Du må tidlig opp i morra.

Den natten sov jeg hardt, uten å drømme noe som helst. Det er høyst uvanelig, for normalt er drømmer det eneste vi Hobbitter snakker om.

Neste morgen sto far og jeg grytidlig opp, vi måtte gå til den gamle stien før grålysningen. For stien kan man kun finne nattestid, men har du først kommet på den kan du aldrig gå feil. Jeg tuslet innover til jeg kom til en stri elv som snodde seg inn mellom skogkledde åser. Fant fram fars gamle bambusstang, som han hadde sent med meg. Jeg ville, måtte og bare kunne ikke la være å prøve fiskelykken i en elv som lyste av så klart grønt vann som denne. Jeg agnet kroken med litt Hobbit-brød, og håpet at det skulle gi fast fisk. Satt lenge å så på at ørret på rundt en halv mcbp. hoppet og vaket rundt meg, men noe Hobbit-brød ville de ikke ta. Ble med et var av at fisken kom opp og snappet insekter. Store langbente insekter, med gråhvite vinger, og med et slags tynt rør som de sugde blod med. Mitt blod. Men inget slemt insekt skulle få lov til å leve på mitt dyrebare Hobbit-blod, nei.

Jeg klaska til en som satt på armen min, og tredde den på kroken. Nå ble det liv i fisken skal jeg si deg. Den nappet og nappet i et sett, men ingen beit ordentlig på. Men en fiskegal Hobbit som Todo Hardbottle, gir ikke opp så lett. Så jeg la ut på tur langs elvebredden, insektene surret rundt meg som illsinte veps. Der, endelig klarte jeg å fange et stort eksemplar av de blodsugerne. Holdt det godt fast, og løp tilbake til stanga. Men jeg ville ikke stikke kroken inn i den, var redd for å ødelegge hele dingsen: Så jeg nappet ut et hårstrå fra tærne, og bandt blodsuger'n til kroken. Stod en god stund med stanga hevet til kast. Ventet bare på det perfekte vaket.

Der, der kom det. Jeg var ikke sen med å legge blodsuger'n mitt i vaket. Perfekt, tenkte jeg. Men hadde ikke før tenkt ferdig, før hele stanga stod bøyd. Mine neste tanker var til far, -hvor gammel er sena far? vil dette holde? Det knaket stygt i den gamle bambusen. Vooovv, dette må være en skikkelig rugg, sa jeg til meg sjøl, og la stanga på bakken. Grep tak i sena, og prøvde å hale den inn. Sakte men sikkert kom fisken nærmere land. Der så jeg den, en nydelig liten fisk på ca 0,4 mcbp. Den var ca. fem tomler lang, og passe stor til stekepanna.

Nå blir det fisk til frokost, tenkte jeg, og kjente at det var lenge siden jeg hadde spist. Ruslet glad og fornøyd tilbake til sekken min, og lagde frokost. Sprøstekt småørret, nam, nam. Ble sittende og døse litt etter maten, hadde nesten helt glemt hvor jeg var, og hvorfor jeg var her. Men etter en god pipe med Hobbit-tobakk, grov jeg ned restene etter bålet ved elvebredden. Tok sekken på ryggen, og langet i vei innover med stanga på skulderen. Gikk å tittet på naturen rundt meg, mens jeg sang;

Jeg går til elven, og med litt flaks,
fanger jeg ørret, røye og laks.
Og her er kulpen med vann så sort,
her svømmer sikkert brasme og mort.
Rundt en sving, og på stille vann,
det glir en gjedde tett opp til land.
Den er nok sulten, ja det spørs,
om han ikke jakter på abbor og gjørs.

Så kom jeg til der hvor fjellfoten stod. Jeg stoppet opp og speidet oppover lia.
Grønn kledde åser så langt øyet kunne se.

-Vakkert, sa jeg til meg selv, der jeg sto og beskuet solen som skinte igjennom tretoppene. Og som fikk duggen i gresse til å glitre som diamanter.

-Vakkert, sa jeg nok en gang, da jeg så elven renne nedover i små stryk. Jeg telte fire, nei fem, nei seks små fosser, som dannet en naturlig trapp mitt i elven.

-Hvordan skal jeg klare dette, tenkte jeg og lengtet etter å få kastet ut kroken. Hvordan?

Elvebredden er jo helt grodd igjen. Så jeg satte meg ned, og fant frem en del av nista mor hadde laget til meg. Man blir så utrolig sulten av å være ute på vandring. Etter at jeg hadde spist frokost nummer to, ble jeg fast bestemt på at den blanke fisken som hoppet der ute i elven skulle bli min. Så jeg ruslet litt videre i håp om å finne en åpen plass, hvor jeg kunne få kastet ut, uten at krok og sene hang fast i busker og trær. Jeg kom til et sted der elven videt seg ut, ja det så nesten ut som et stort tjern som elven munnet ut i. Feilen var bare den at jeg gikk oppstrøms. Så jeg gikk til den andre siden av tjernet, der hvor elven stupte ned i det. Der vannet kom fra en foss som var sikkert hundre tomler høy. Og kastet seg ned, grov opp elvebunnen og lagde en dyp kulp. Der så jeg noe av det største uhyret jeg noen sinne hadde sett. Det var ei gjedde, så stor at jeg ble redd. Glemte helt den fine blanke fisken, som jeg hadde sett, og løp alt hva mine stakkars små Hobbit-bein kunne klare.
Jeg løp, og løp til jeg nesten mistet pusten. Slang meg ned på gresset, og sovnet som en stein.

Jeg våknet igjen av at jeg frøs. Det var mørkt, det var kaldt og denne Hobbitten var gjennom kald. Satte meg opp og tittet meg rundt. Jeg hadde sovet på en liten eng, bare femti tomler fra elvebredden. Disen seg nedover langs elven, noe som tydet på at jeg hadde kommet et godt stykke opp i fjellet. Tok fram kniven jeg altid har i belte, og skar ut en firkant av gresset. Fant noen tørre kvister å lagde et lite bål. Ikke for stort, men akkurat passe så jeg kunne få varmet litt vann til urtedrikken, og få varmet den stakkars lille Hobbit-kroppen min. Og imens jeg satt der å tygde på litt nystekt Ponto Tighfield of Tookbank, og drakk varm urtedrikk, tittet månen fram. Så når månelyset fikk elven til å lyse som om den var av ekte gull, tok det ikke lang tid før jeg hørte noen plask ifra elven. Store, ville plask. Jeg grep stanga, og løp de få skritta for å se.

Det var fisk, mange fisk. Og lyset i natten gjorde at de skinte i alle regnbuens farger. Jeg kjente plutselig en smerte inne i meg, en rå, hard smerte som minnet meg på at dette var kansje siste gangen jeg fikk være på en opplevelsesrik fisketur i skog og mark. Jeg bestemte meg for å gå til ro for natten, så jeg kunne ta fatt på det siste stykke vei neste dag. Samlet litt mere brennvirke til bålet, før jeg la meg godt til rette og sovnet igjen. Solen sto høyt på himmelen, da jeg våknet neste dag. Jeg kunne se hvordan den varmet, hvordan natteduggen fordampet fra gresset. Dette var et syn for de høyreiste, og jeg kjente sulten hugge i magen. Rotet litt i glørne fra nattens bål, satte over urtedrikken, og gikk for å prøve fiskelykken.

Her var det ingen surrende insekter, så jeg snudde noen steiner og fant noen grå, flate biller med mange bein. Disse var lette å tre på kroken, og fisken beit villig. Dro opp fem fine abbor, før jeg gikk bort til bålet å lagde frokost. Abbor stekt på stein helle, er bare helt topp. Etter maten fant jeg fram pipa, og prøvde å blåse fiskerøykskyer. Men det ble lissom ingenting ut av det, så jeg gav opp. Pakket sekken istedet, helte vann over bålet og la den firkanten med gress over til slutt. Skulle det nå komme annet ferdafolk hit, ville de ikke se at jeg hadde vært her. Langet ut det beste jeg kunne, men det gikk trått. Stigningen var både hard og steil. Og på enkelte steder måtte jeg krabbe på alle fire, for å komme fremover. Men til slutt klarte jeg å komme opp til topps. Det var akkurat som i drømmen, et kjempestort, ja gedigent vann, lå der innsvøpt i tåke.

Ingen tung tåke, sånn som du finner nede mellom fjella der fjorden flyter stille avsted. Nei dette var en lett tåke, nesten helt gjennomsiktig. Som en evig grålysning, lå den der og skjermet for sollyset. Jeg var helt stum, det var så vakkert, men samtidig virket alt så trist. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto slik å skuet ut over vannet. Men med ett ble jeg klar over at jeg ikke kunne se hvor det begynte eller hvor det sluttet.

Det lå der bare, helt blikkstille. Ikke så mye som en krusning var å se noe sted. Da med et kjente jeg at noen så på meg, følte liksom et par øyne som brant i nakken min. Jeg snudde meg brått rundt. Og der, der sto den skjønne Alven i fra drømmen min. Hun smilte til meg å sa,

-Todo, jeg viste du ville komme.

Hun stilte seg ved siden av meg, og vi så begge ut over vannet.

-Dette er det vakreste stedet i verden, sa hun, jeg har sett dette vannet siden det bare var et lite oppkomme.

Jeg snudde meg mot henne, og så på henne med store øyne.

-Ja, sa hun, jeg har vært her siden tidenes morgen. De høyreiste sendte meg hit. Jeg, Idril Mithrandir av Havalvefolket, har sett all fisk bli født. Et unikt mirakel fra vår moder jord's side. Men det vakreste eventyr som finnes, er et barn med fiskestang.

-Har du noen gang sett ansiktene deres når de fanger sin første fisk? spurte hun meg.

Vi ble stående og småprate en lang stund før hun sa,

-Du må da være sulten Todo. Kom, jeg har laget noe å bite i.

Vi gikk bort til en stor åpen plass, hvor det stod et bord og to stoler laget av stein. Bordet var dekket med fiskeretter fra alle verdenshjørner, ja alt hva magen og hjertet behaget. Røkt ål, gravet røye, haifinnesuppe, rakørret, kreps, krabbe, hummer, laks, nytrukken torsk, ja slik kan jeg sitte og ramse opp hver eneste lille rett, helt ned til den minste ansjosfillet. Dette var et måltid for de høyreiste. Og glassene ble aldri tomme. Jeg fikk så mye rabarberavin jeg bare orket. Og for en vin, min kjære far hadde blitt missunnelig på denne "fløten" av en vin. Myk, rund og god, og som bare "smeltet" på tungen.
Dette måltidet varte noen timer, tru du meg. Og etterpå la vi oss ned i det myke gresset. Og med velfylte piper, blåste vi røykskyer formet som fisk, imens vi lå og så opp på himmelens gyldenrøde solnedgang. Slik lå jeg og nøt livet, og lyttet til blodsugernes surring over et blikkstille vann. Måtte ha sovnet, for jeg våknet opp av at hun røsket i meg og sa,

-Todo, det er på tide å stå opp.

Jeg satte meg opp, men kunne ikke se henne noe sted. Jeg tuslet ned til vannet og skuet utover. Da med ett hørte jeg hennes fløyelsmyke stemme si,

-Todo, kom ut i vannet til meg.

Jeg så i den retningen hvor stemmen kom i fra, og trodde ikke mine egne øyne. Der, bare hundre tomler ut i vannet, så jeg den største og vakreste fisk jeg noen sinne hadde sett. Det var en gedigen laks, med en kropp som målte minst to hundre tomler på langs. Buken skinte som sølv, og lyste opp grunnen hun lå på. Hun var minst femti tomler over ryggen, og hva for en rygg. Den var tverrstripet med felter i alle regnbuens farger. Hvert feldt hadde sin egen klare farve, som lyste opp vannet så langt øyet kunne se.

Jeg ble stående som paralysert, av dette, det vakreste fargespill jeg aldrig har sett maken til. Hverken før eller siden gjennom et langt liv som iverig Hobbitfisker. Det var akkurat som om jeg sto mitt i regnbuen, så sterkt lyste hun opp. Og denne vakre skapningen snakket til meg. Og det med Idril Mithrandir's fløyelsmyke stemme. Hun sa,

-kom Todo, kom jeg vil vise deg hvor det store utløpet er.

Jeg ble stående å se på henne en lang stund, i hvertfall føltes det slik, før jeg vasset ut og la meg over ryggen hennes. Hun svømte av sted med meg. I en sakte glidene bevegelse seilte vi av sted på "havets vugge". Vi kom ut til en plass der strømmen var skikkelig sterk. Hadde på følelsen at den ville dra meg av ryggen hennes, og ned utfor fossen som vi kunne høre brølet fra. Jeg knøt repet, som jeg alltid har hengende i beltet, rundt livet, og hun tok den andre enden i mellom de kraftige kjevene i laksemunnen sin. Så lot vi strømmen føre oss helt ned til første fossefall.

Og der, helt der ytterst, hvor det ser ut som om vannet bare henger i løse lufta, før det styrter i avgrunnen med et brøl, der så vi det. Det var et finmasket nett, maskene var helt sikkert langt under halvparten så store som de jeg hadde sett på noe garn hos far min. Det hang fast på en grein som stakk ut ifra den ene elvebredden. Snorrett over stryket gikk det. Så stramt og så hardt, at jeg er sikker på at en med stødigere plattføtter enn meg, kunne ha ballansert over stryket på det. På den andre siden hadde det surret seg rundt en stokk, som var kilt fast imellom noen store steiner circa en tyve tomler i fra land. Øvre line på garnet var omtrent fire tomler over vannet, og med en dybde på circa et hundre og femti tomler forstod jeg fort at her var gode råd dyre. Jeg gled ned fra Regnbuelaksens rygg, og lot meg drive med vannmassene det siste stykket ned til fossen.

Håpet bare at Regnbuelaksen holdt godt nok fast i den løse enden av repet, imens jeg jeg brukte kniven min til å sakte kutte løs garnet fra stokken. Ingen av oss hviste hvor mye som hadde festet seg i garnet, eller om det ville ha noen effekt på tempoet på vannmassene. Pustet lettet ut når dette var gjort, og hun kunne slepe meg inn til bredden på den andre siden. Der tjoret jeg tauet fast til et tre, og vasset forsiktig ut til grenen hvor garnet hadde festet seg.

Måtte kutte av yterste del av grenen, før jeg med mye strev klarte å hale nettet opp på land. Jeg hadde ikke mer enn så vidt fått garnet opp av vannet, før jeg så en regnbue så kraftig at hele åkedisen lyste. Regnbuelaksen svømte ut på dypere vann, slo to ganger med den kraftige halen sin, før den dykket og ble borte. Med den forsvant også tåka, og jeg kjente på meg at anstrengelsene hadde gitt meg en glupende appetitt. Så jeg tuslet tilbake til plassen hvor vi hadde spist så godt kvelden i forveien. Men akk, der var det ingenting spisbart å finne.

Rotet i sammen noen kvister til et bål, så jeg kunne få tørket og varmet meg. Fant frem siste rest av nista som mor hadde laget, og gomlet i vei på den.
Jeg var nesten ferdig, da jeg så fisk komme sprettende opp fossen. Stor fin fisk i alle regnbuens farger. I begynnelsen kom de en og en, litt spredt. Men så løsnet det, det virket plutselig som om fossen hadde snudd, og at alt kom opp igjen. Og nå var det ikke lenge før hele vannet "kokte" av fisk.

Det var et syn for de høyreiste. Det kriblet i hele kroppen. Tenk, ja bare tenk å kunne få kaste ut snøre og krok nå. Men dette var Regnbuelaksens hjem, et stykke uberørt natur, som var, er og vil for alltid bli et fredet vann. Da jeg hadde spist og fått varmen i meg, pakket jeg sekken min og grep bambusstanga. Tuslet langs med vannet, i retning stien som førte hjem. Vemodig tok jeg fatt på veien hjem.

Snudde meg en aller siste gang å så meg tilbake. Jeg så en kjempefisk omkranset av mange mindre fisker, og det lå et fantastisk lys over det hele. Da med ett ble en svær fiskehale løftet i været til en siste hilsen. og jeg hørte den deilige fløyelsmyke stemmen hennes for aller siste gang.

-Adjø, Todo Hardbottle, hell og lykke vil følge din vei. Og hver gang du ser regnbuen, vet du at jeg forteller historien om deg.

Veien hjem var en stor opplevelse for en liten Hobbit. Jeg lærte meg en ny teknikk med å fange insekter, og hvordan jeg skal feste dem på kroken.

Jeg prøvde fiskelykken flere ganger på veien hjem, og jeg fikk ikke bare mange fine fettfinner, ååååå neida.

Jeg dro også opp et gedigent beist av en gjedde. Og hele tiden hadde jeg et smil i fjeset, i visshet om at jeg hadde mange flotte fisketurer å se fram til. Og siden den gangen har jeg alltid fått fisk, når jeg har fisket med den gamle bambusstanga etter han far.

Jeg går til elven, og med litt flaks,
fanger jeg ørret, røye og laks.
Og her er kulpen med vann så sort,
her svømmer sikkert brasme og mort.
Rundt en sving, og på stille vann,
det glir en gjedde tett opp til land.
Den er nok sulten, ja det spørs,
om han ikke jakter på abbor og gjørs.